Dypt i hjertet av Norge langt paa veg fra menneskekveg Tankene vandrer tilbake den gang frosten krevde meg I vestavind & hoestregn da Nordbo inn i soelvborg steg Vaakenetter graastemt bak midnattstimens grind I ringeakt & symmetri sydd til sjelen min Sol som knarrens oeye ildebrann på mitt sinn Formoerket av grantraer som fra likjord taust har steget Ved en gammel rolig innsjoe et sted ei gjestet meget Jeg ser kun maanens ansikt arrete, som mitt eget